
I dag flyr min førstefødte ut av redet. Det er rart, -en epoke er over, nå blir det bare fire å dekke bord til her hjemme. Litt vemdig er det for meg, men alternativet hadde jo vært mye verre. Tenk om hun ikke hadde vært i stand til å forlate barndomshjemmet, eller om hun ikke hadde hatt mot til å ta vingene fatt. Jeg er takknemlig for de fine 19 årene vi har bodd sammen, -håper bare hun har fått med seg nok ballast til å ta fatt på livet der ute, -men det føler jeg meg egentlig trygg på at hun har. Hun er en moden, varm og evnerik 19-åring med bein i nesa. Nå skal hun ha 9 måneders "ferie", hun skal gå på friluftslinja på en Folkehøgskole.
Jeg har en god kollega som ligger noen år foran meg i denne løypa, -hun har tre voksne døtre som etter tur har reist ut, men som er kommet hjem igjen til barndomsbyen. Hun trøster meg med at nå blir det annerledes, men det trenger ikke å bli noe dårligere det som kommer nå. Får håpe jeg greier å ta etter både henne og min egen mor, og ikke bli klengete når barna nå forlater redet.
Lykke til pia mi!
(Bildet er av Johann Georg Meyer von Bremen.)